Vi kjøpte Shetlandsponnien Robin som en familie ponni sommeren 1990. Og det skulle vise seg at lille Robin hadde hatt en tøff fortid som han bar preg av. Robin var nemlig redd det aller meste av utstyr sal, dekken, sele og ikke minst pisk og når man tok hjelm på hodet.
Valget ble det å begynne helt på nytt med han for å lære han tillit og trygghet. Vi jobbet og fikk tilliten hans, men som ponnier flest var også Robin av den utspekulerte sorten. Han var redd og "redd" og vi slet litt med å skille disse to på enkelte ting. Så valget falt da på å sende han til innridning når vi sto fast med siste del av å få rytter på ryggen hans.
Dette gikk veldig bra og vi hadde en rideskole ponni på lån i retur som trengte en pause fra å gå i rideskolen som ble drevet på samme sted vi sendte han til innridning.
Da vi begge søstre hadde vokst fra Robin og han hadde utviklet seg til å bli en ponni som elsket å bli brukt, så kom spørsmålet: <<Hva gjør vi nå?>> Innkjøring var totalt utelukket da han var livredd for vogner. Skulle vi selge han? Kom han til å takle et miljøbytte? Og hva med løfte vi gav ham når vi ble kjent med han og så hvor redd han var? Løftet om å aldri selge han?
Valget falt på å beholde han, og jeg hadde jo noen mindre venninner som kunne ri han en stund til.
Da disse også vokste fra han, så hadde han roet seg så betraktelig at vi begynte å sette han ut på fôr med tilsyn og undervisning etter ønske.
Slik løste det seg at han ble brukt og fikk bli værende hos oss.
I begynnelsen av januar 2008 flytter jeg og samboer fra Sætre i Hurum der jeg har vokst opp. Vi flyttet da til Skiptvet i indre Østfold. Der leide vi et småbruk frem til desember 2011 hvor vi da flyttet til en familiegård som drev utleie av boliger og stallplasser.
Her var det dyrere leiepriser enn det vi var vant med og fikk fort kjenne det på økonomien. Litt møter frem og tilbake, kurs og en del timer foran dataen senere stiftet vi Robins Lille Rideskole høsten 2013.
Dette ble en kjempe god løsning for ponniene å få trening under kontrollerte forhold samtidig som de hjalp til med kost og losji til seg selv. Og ikke minst gjorde dette at vi fikk enda flere timer sammen i løpet av dagen når hobby også ble arbeid.
Valget ble det å begynne helt på nytt med han for å lære han tillit og trygghet. Vi jobbet og fikk tilliten hans, men som ponnier flest var også Robin av den utspekulerte sorten. Han var redd og "redd" og vi slet litt med å skille disse to på enkelte ting. Så valget falt da på å sende han til innridning når vi sto fast med siste del av å få rytter på ryggen hans.
Dette gikk veldig bra og vi hadde en rideskole ponni på lån i retur som trengte en pause fra å gå i rideskolen som ble drevet på samme sted vi sendte han til innridning.
Da vi begge søstre hadde vokst fra Robin og han hadde utviklet seg til å bli en ponni som elsket å bli brukt, så kom spørsmålet: <<Hva gjør vi nå?>> Innkjøring var totalt utelukket da han var livredd for vogner. Skulle vi selge han? Kom han til å takle et miljøbytte? Og hva med løfte vi gav ham når vi ble kjent med han og så hvor redd han var? Løftet om å aldri selge han?
Valget falt på å beholde han, og jeg hadde jo noen mindre venninner som kunne ri han en stund til.
Da disse også vokste fra han, så hadde han roet seg så betraktelig at vi begynte å sette han ut på fôr med tilsyn og undervisning etter ønske.
Slik løste det seg at han ble brukt og fikk bli værende hos oss.
I begynnelsen av januar 2008 flytter jeg og samboer fra Sætre i Hurum der jeg har vokst opp. Vi flyttet da til Skiptvet i indre Østfold. Der leide vi et småbruk frem til desember 2011 hvor vi da flyttet til en familiegård som drev utleie av boliger og stallplasser.
Her var det dyrere leiepriser enn det vi var vant med og fikk fort kjenne det på økonomien. Litt møter frem og tilbake, kurs og en del timer foran dataen senere stiftet vi Robins Lille Rideskole høsten 2013.
Dette ble en kjempe god løsning for ponniene å få trening under kontrollerte forhold samtidig som de hjalp til med kost og losji til seg selv. Og ikke minst gjorde dette at vi fikk enda flere timer sammen i løpet av dagen når hobby også ble arbeid.